Lene ikkeAlene

Jobber i disse dager med "ny" blogg, altså blogg på en annen plattform! Det tror jeg kan bli spennende og knallbra. 

~Lene

Ble sittende å tenke på hva slags musikk som gjør meg glad. Jeg kom frem til at barnesanger i alle fall gjør meg glad! Sanger som lar meg være barn igjen, hvor sjarm er ikke det?
Anbefaler dere som er glade i de gode gamle barnesangene å sjekke ut spillelista mi, Barnesanger. (bare trykk på ordet)

Hva synes dere? Noen sanger jeg bare måå legge til?

~Lene

Jeg ble nylig fortalt at plassen jeg alltid, uten unntak, sitter på på bussen er

...Noen som prøver å hinte til noe?





~Lene

...men det er vakkert det og.
Ikke stjel bildene mine.




Begge bildene er tatt og redigert av meg.

~Lene

Innlegget vil også komme på engelish. This entry will also be posted in English. 

Siden fredag har jeg lært mye om medmennesker, om landet mitt og ikke minst om verden. Da jeg først hørte om bomben i Oslo ble jeg sjokkert og redd. Hadde endelig det jeg har vært så redd for skjedd? Var det krig? Jeg så sjokkert på bildene fra regjeringskvartalet, mens tankene fløy. Da jeg hørte om skuddene på Utøya glemte jeg alt om Oslo og bomben for en stund, for noen skøyt på mennesker på min alder. Tårene rant for første gang den dagen, og jeg tente et lys.
Noen minutter senere kom jeg på hvem som kunne være der. Tanken på at min venn kanskje var blitt skutt var noe av det verste jeg har opplevd. Tanken på at en venn som jeg har vært så teit at jeg ikke har holdt kontakten med i det siste kanskje kunne være borte var ufattelig, kanskje jeg ikke fikk sjansen til å fortelle vedkommende hvor glad jeg egentlig var i ham/henne. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle uttrykke det. Senere på fredagskvelden fikk jeg vite at vennen min var en av de som hadde svømt i land og reddet seg. Tårene rant igjen, og jeg var utrolig stolt.

Talen til Jens Stoltenberg rørte meg virkelig. Jeg har egentlig ikke vært så voldsomt glad i ham, men måten han har taklet dette på, talene han har holdt, roen og håpet han har spredt har endret min mening. Jeg føler en veldig respekt for statsministeren vår.
Et utdrag fra talen:
? Det er et budskap fra hele Norge:

Dere skal ikke få ødelegge oss.

Dere skal ikke få ødelegge vårt demokrati og vårt engasjement for en bedre verden.

Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon.

Ingen skal få bombe oss til taushet.

Ingen skal få skyte oss til taushet.

Ingen skal noensinne få skremme oss fra å være Norge.?

Etter å ha hørt dette gråt jeg igjen.
Twitter og facebook fyltes fort av poster og statuser fra nordmenn, fra franskmenn, fra svensker og amerikanere, fra innbyggere fra mange land. Disse postene var trøstende, støttende og viste håp og omsorg og ikke hat. Jeg er imponert over hvor få(som jeg så) som kom med rasistiske og stygge kommentarer mot muslimer i denne situasjonen. Jeg satt klar til å slette de vennene som kom med rasistiske statuser, bilder eller kommentarer, men vennelisten min er like lang som på torsdag! Det imponerer meg hvordan folk viste kjærlighet, hvordan vi alle var nordmenn.
#OsLove ble mye brukt i poster på Twitter, og jeg så til og med et bilde hvor noen hadde klippet ut bokstavene i papp og sto og holdt dem. Jeg ønsker å takke alle for de fine postene jeg har lest, støtten fra Europa har betydd mye, ikke bare for meg, men for mange nordmenn.

Fredag kveld var det vanskelig å få sove. Tanken på at 7 ungdommer var drept, for ikke å snakke om de skadede og savnede var overveldende.
Å våkne opp til det nye tallet 85 omkomne var uvirkelig. Jeg kan ikke se det for meg. Jeg kan ikke skjønne det. 85 døde ungdommer. Engasjerte ungdommer på sommerleir. Hva slags monster gjør noe slikt? Hva slags menneske er det?

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra Moss, hvor jeg har gått i fakkeltog. Det var utrolig fint. Jeg hadde ikke trodd det kom til å komme så mange, men jeg vi var ca. 2000 stykker!

Bildet er tatt av meg. 
 

 Sender alle mine tanker til ofrene etter massakren på Utøya og etter bombingen i Oslo. Her hjemme brenner det et lys for pårørende, sørgende, skadde og omkomne.

Jeg håper virkelig at så mange som mulig legger vekk hatet dere har mot Breivik, selv om jeg skjønner at det er der, og fokuserer på kjærligheten. Det hjelper ikke å lage hatgrupper eller sende hatpost. Det hjelper ikke å ønske seg dødsstraff eller tortur. Hvordan ville Norge bli hvis vi innførte dødsstraff? Vi ville ha tapt. Vi ville ha endret oss for denne mannen, og det er det siste han fortjener.

~Lene 

I går lå jeg ute i sola i mange timer, og leste ut den dårligste boken jeg noen gang har lest, nemlig Bokhandleren i Kabul. Anbefaler den ikke på noen måte! Men jeg fikk i alle fall farge, da. 

 Og så skulle jeg gjøre noe jeg har tenkt på å gjøre siden i vinter, nemlig sette opp teltet vårt for å finne ut om vi har alle teltpluggene og sånt. Skal nemlig ut å telte i en uke, så da er det fint at alt er på plass.
Det er et sykt stort telt, så jeg ba lillebror om hjelp, og nesten frivillig og nesten uten å surmule stilte han opp!
Han synes jeg var så håpløs at vi ikke kom spesielt langt før han krevde pause:

Han var nemlig veldig oppgitt.

Og jeg klarte ikke å la være å ha latterkrampe. Jeg er dessverre ikke spesielt flink til sånne ting. Jeg og Simon konkluderte at this point med at Lars Monsen hadde vært flau over å være norsk om han kjente meg.
Så mens Simon var utrolig flink til å sette opp telt, 

lå jeg på gresset og tok bilder av meg selv.

Anyways. Takk for hjælpa, Simon. Vi fikk riktignok aldri satt opp teltet ferdig, da.


 ~Lene

Jeg la nettopp merke til at tittelen fikk det til å høres ut som at jeg skulle dele noe alvorlig, tragisk eller kanskje til og med spennende med dere. Beklager å måtte skuffe, men dette er nok ingenting dere kan tiske og hviske med venninner om og le av på facebook. Det er ikke engang noe som fortjener en medfølende kommentar(Jo, det er akkurat det det er, og jeg forventer koselige kommentarer og blomster i posten, så det så).

Saken er den at jeg har så mye sår og slikt at det gjør vondt å bade og det gjør vondt å dusje. Faktisk så gjør det aller meste jeg foretar meg vondt. Jeg skjønner altså ikke hvordan jeg klarer det. Jeg er ufattelig klønete, og det er direkte uforsvarlig å utstyre meg med en kniv(noe som skjer et par ganger i løpet av en dag på jobb). I forrige uke fikk jeg et dypt kutt i langefingeren da jeg skulle dele en banan, det såret har grodd nå, men det gjør fortsatt vondt i fingeren. I går kuttet jeg meg i tommelen på en ?knivmaskin(og fem minutter etterpå besvimte jeg, vet ikke om det har noen sammenheng). Da vi var på stranda i dag fikk jeg et skrubbsår på hvert kne, og dessuten store sår som blødde masse på føttene. Det var en sann pine å ta en dusj, skal jeg fortelle!

Føler at dette ble et skikkelig innholdsrikt innlegg.

Sårene og blåmerket fikk meg til å stoppe opp å tenke. Det så omtrent slik ut:




~Lene